En novelle av Andine Løvdal

Sitter på den svarte stolen, og stirrer på mamma sitt ansikt. Øynene hennes er lukket. Armene hennes dekker hennes ansikt, og jeg ser at hun puster tungt. Jeg smiler til henne, og retter hodet ned i bøkene igjen.

Etter en stund, kommer pappa inn døra. Han stirrer bort på meg og smiler. Smiler tilbake, og retter igjen hodet ned i bøkene. Han går inn på badet, og blir der en stund før han til slutt kommer ut igjen. Han ser sint ut, men samtidig kan man se en sorg i øynene hans. Som om han ikke lenger er lykkelig. At han ikke føler seg hjemme.

Mamma våkner, og retter seg opp i ryggen. Stirrer bort på pappa, men sier ingenting. Ikke et smil kommer engang. Pappa stirrer ned i telefonen, og det er blikkstille. Det er så stille at man kan høre bekken utenfor. Lenger hører jeg ikke latteren som alltid er i huset, og gleden. Smilet som alltid er bredt på oss alle, nå holder alle på med sitt. Vi sier ikke hei eller jeg er glad i deg. Ikke en klem om kvelden engang. Før var alt så bra, og vi gjorde det en familie alltid gjør, men slik er det ikke lenger. Det forandret seg bare. Helt uten videre. Pappa ble trist, og sint. Mamma og pappa krangler hele tiden, og det er nesten som om jeg bare venter på at det skal skje. Dagen der hjertet mitt knuser, fordi jeg vet at den dagen en dag, vil komme. Dagen der en av dem legger nøkkelen og gullringen på bordet. De er fortsatt her, på grunn av oss. Men jeg kan se på fjeset at de ikke holder ut mye lenger. De krangler hver dag, og de er ikke lenger lykkelige. Pappa er trist. Han er ikke lenger glad og sprudlende som han pleier.

Stirrer ned på klokka, den er halv åtte. Jeg har holdt på med lekser siden halv tre. Legger bøkene ned i sekken, og reiser meg opp fra stolen. Går inn på badet, og låser døra etter meg. Stirrer inn i speilet, og utenfor hører jeg skrikingen begynne igjen. De er sinte. De krangler igjen. Stirrer opp på speilet igjen, og en tom tåre triller nedover siden av kinnet mitt. Et par hulk kommer ut av meg, og jeg kollapser bare. Stirrer ned på de kalde flisene. De er grå. Fine og blanke. Jeg føler meg gjennomsiktig, som en Skybert ingen ser. Ingen vet hva som er i ferd med å skje i denne familien, utenom vi som bor her. Det knuser hjertet mitt. Det knuser hjertet mitt å høre dem krangle. Det at de nå skriker til hverandre utenfor døren, fordi pappa glemte å låse ytterdøra før han dro på jobb i dag.

Låser opp døra til badet, og ser mamma med tårer i øyekroken. Hun stirrer på meg, og gir meg et smil. Denne gangen smiler jeg ikke tilbake. Går bort til den svarte skinnstolen, og setter meg ned. Blar gjennom Instagram, og kommer over et bilde. Det er bilde av en familie på fire. De smiler, og de virker lykkelige. Tårene presser på, og prøver alt jeg kan å holde de igjen. De to voksne på bildet holder hender, og de to barna står foran. De smiler. Retter blikket oppover. Stirrer på ut i den tomme lufta, og legger merke til mamma som står rett ved peisen. Hun smiler. Jeg stirrer dypt inn i de mørkeblå øynene hennes, de er tomme. Det er ingenting annet enn tomhet i øynene hennes. Det er ikke glede, ikke et lite glimt av det engang. Retter blikket opp mot det blonde håret hennes, og finner frem et lite smil. Hun smiler tilbake. Hun smiler med munnen, men øynene hennes fortsatt triste. Hun er ikke lykkelig i blikket. Hun har bare et smil over munnen, men det er nok bare for å blidgjøre meg.

Pappa kommer inn i stua, og setter seg på kanten av sofaen. Stirrer på meg, og smiler. Ingen av dem sier noe. Det er blikkstille. Det er så stille at man kan høre tørketrommelen som er på andre side av rommet, rett ved ytterdøra. Mynten som visstnok ligger i en av buksene, og treffer kanten hvert tredje sekund; ganske irriterende lyd egentlig. Lyden knekker stillheten opp litt, men det er likevel det eneste vi hører. Alt annet er stille. Alle fire holder pusten, og er redde for det som vil skje. Ingen tørr å si ordene, men alle vet det. Vi alle vet at mamma og pappa er ulykkelige, fordi de krangler hver eneste dag. Er vi heldig, er det en gang om dagen.

Går opp på rommet, og lukker døra stille igjen etter meg. Kikker ned på det mørkeblå teppet. Står der bare for en stund, og nyter stillheten. For nå, hører jeg ikke skriking eller kjefting. Setter meg ned på det kalde tregulvet, og lener hodet mot vinduet. Stirrer ut på alle trærne og legger merke til fuglene som sitter der. To stykk, de har fine farger, og synger så vakkert. Det er stjerneklar himmel, og rundt to, kanskje tre varmegrader ute. Åpner vinduet tre centimeter til, og stirrer nedover. Stirrer ned på plattingen som har flekker med snø på seg. Kikker bort til siden, og ser på bekken. Lyden er som musikk i ørene på meg, og duften av vår trenger seg inn gjennom nesen. Brisen treffer meg i ansiktet, og håret mitt flagrer stille i vinden.

Plutselig hører jeg kjeftingen nede igjen. Smeller igjen vinduet, og legger meg i senga. Lytter til hva de sier nede, og tårer renner nedover kinnene på meg. Et par hulk kommer ut av meg, og jeg holder så hardt jeg bare klarer foran munnen, så ingen skal høre meg. Ansiktet mitt blir ildrødt. Plasserer begge øreproppene i ørene, og setter volumet på fullt. Kniper sammen øynene så hardt jeg bare klarer, i håp om at jeg bare sovner.

Plutselig hører jeg alarmen gå av telefonen. Stirrer ned på klokka, den er halv syv. Går ned trappa, og låser meg inn på badet. Hører mamma komme ned trappa, og går inn på kjøkkenet. Duften av kaffe kommer rundt i hele huset, og hører tv-en bli skrudd på. Låser opp døra til badet, og blir møtt av mamma. Hun smiler, og gir meg en klem. Smiler tilbake, og vi står der en stund. Bare holder rundt hverandre. Første gang på lang tid. Jeg går inn på kjøkkenet, og      begynner å gruble. Mamma hadde et annet blikk i øynene hennes, og jeg legger merke til at pappa ikke er her. Det er stille i andre etasje. Går bort til mamma, og spør hvor han er. Hun sier han dro på jobb tidlig i dag, men merker på henne at det er noe annet også. Prøver bare å trenge bort tankene litt, slik at jeg ikke skal tenke det verste, det jeg tror har skjedd. Går bort til hylla, og finner frem de rosa skoene. Den blå jakka, og går ut av huset med kroppen rettet mot skolen.

Når jeg kommer på skolen, later jeg som om alt er bra. Jeg smiler, og virker fornøyd. At alt er perfekt hjemme, selv om det ikke er det. Alle tror jeg har en perfekt familie, at foreldrene mine elsker hverandre over alt på jord. De har vært gift siden to tusen og åtte. Alle tror de vil være sammen til evig tid. En liten sorg begynner å trenge seg over meg, når jeg kikker ut av vinduet på klasserommet. Legger merke til en familie, en mann, en dame og et barn. Foreldrene holder hender, smiler og gir hverandre et kyss. Et kyss fylt med kjærlighet. Noe jeg ikke har sett på evig lang tid, og noe jeg ikke vil se igjen. Barnet smiler, og er rundt syv, kanskje åtte år gammel. Kjenner tårene presse på, men prøver alt jeg kan å holde de igjen.

Når jeg kommer hjem fra skolen, låser jeg opp ytterdøra. Når jeg kikker inn, legger jeg merke til mamma som sitter på en stol. Bena hennes er i kryss, og neglene hennes er bitt av. Hun rister, hele hun skjelver. Hun har gåsehud langt opp etter armene, og i øynene hennes ser jeg frykt, men aller mest; sorg. Jeg skjønner hva som er skjedd, og tårer renner nedover fjeset på meg. Mamma gråter, og jeg har aldri sett henne slik. Jeg spør mamma hva som har skjedd. Hun forklarer at i dag var dagen. Det at jeg nå vil bli; et skilsmissebarn. Der jeg må velge mellom dem, bo på to forskjellige plasser. Hjertet mitt er knust, og jeg kollapser ned på gulvet. Mamma forklarer at det ikke har skjedd enda, men likevel at det vil skje. Familien er ødelagt. Jeg er ødelagt, og hjertet mitt er knust i fillebiter. Det er biter jeg kan prøve å fikse, men man vil alltid kunne se sprekkene. Selv om jeg smiler, er jeg nå ødelagt på innsiden. Ligger på gulvet, og holder hendene foran øynene. Mamma gråter. Jeg gråter. Hjertet mitt knuste i tusen knas.

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.