Den siste tiden har jeg følt på at det har vært vanskelig å skrive noe nytt. Sannsynligvis fordi det er lenge siden jeg skrev jevnlig, og jeg er rett og slett ute av trening. En kombinasjon av litt for mye skole, og litt for lite tid, har gjort at samtlige av mine romanprosjekt havnet på hylla.

Etter årets sommerleir skjedde det imidlertid noe. Under en workshop, holdt av Helén, skulle vi jobbe med et eget prosjekt. Jeg, som for øyeblikket er fulltidsstudent må innrømme at jeg de to siste årene har hatt mer enn nok med skole og leirarrangering til å i det hele tatt ofre mine større prosjekter en tanke. Det har blitt et par korte tekster her og der, men ikke noe mer. Derfor ble jeg, da vi fikk oppgavene av Helén, først litt usikker på hva jeg skulle jobbe på. Jeg hadde ikke med meg gamle harddisker med notatene, og jeg husket helt ærlig ikke noe særlig om noen av dem. Allikevel begynte jeg på det ene prosjektet, med det lille jeg husket. Derfra ballet det på seg, og før jeg visste ordet av det hadde jeg en grov outline for hele boka. Jeg kunne ikke tro mine egne øyne. Plutselig var det som om jeg kjente karakterene, og i stedet for å finne en løsning på konflikten kunne jeg la karakterene styre alt – det var helt utrolig! Historien utspilte seg foran meg, uten at jeg trengte å gjøre annet enn å skrive den ned.

Så skjer det som pleier å skje etter leir. Man befinner seg tross alt i en egen liten kreativ boble, og den bobla sprekker fort når leiren er over, og hverdagen på ny banker på døra. Jeg hadde på ny forelsket meg i et prosjekt, men visste at jeg kom neppe til å ta meg sammen nok til å gjøre noe med det med det første. Tross alt, studiene begynte jo igjen, jeg skulle lede neste års arrangørkomité, og jeg skulle flytte ut av landet. På mange måter hadde jeg vel tallerkenen mer enn full nok, uten å skulle jobbe med et bokprosjekt ved siden av.

Trodde jeg, i alle fall. Finta kom fra Helén, i form av en skriveutfordring. 500 ord hver dag i en måned. Det burde jeg vel egentlig klare, sa jeg til meg selv, og meldte meg, naiv som jeg er, på utfordringen. I begynnelsen ble det til at jeg bare skrev, tømte tankene for hva nå enn jeg stresset med. Så, da de første dagene hadde passert, og jeg kom litt inn i vanen med å skrive igjen, kom bokprosjektet igjen. Jeg brukte de 500 ordene om dagen til å skrive små scener som hørte til historien. De fleste av dem har ingenting med selve boka å gjøre, men de er allikevel for meg en viktig del av skriveprosessen. De er blitt en del av det å bli kjent med karakterene mine. Jeg skriver ting fra de voksnes barndom, som igjen styrker bildet av hvordan de nå er blitt som voksne. Jeg utforsker hvordan verdenens ritualer foregår, hvilke verdier som er viktige for folkene, og hvordan verdenen i det hele tatt henger sammen. Hvilke regler finnes for den magien de utøver? Hva er et menneske i denne verdenen i stand til å gjøre?

Vi er nå ferdig med ca 1/3 av utfordringen. Om du har lyst til å være med på siste del, så holder vi det gående frem til 20. september, og det er ikke for sent å bli med! Alt du trenger å gjøre er å sende en mail til skrivetreff@gmail.com, og du vil få tilgang til et dokument hvor du kan skrive inn hvordan du ligger an! Det gjør at vi kan holde hverandre litt ansvarlige for å skrive, og ikke minst er det koselig med fellesskap, når vi vanligvis skriver alene!

-Nina

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.