Skrivebua. Starten til alt, starten til Skrivelyst, til skriveglede. Jeg kan ikke se for meg hvor jeg hadde vært i dag hadde det ikke vært for Skrivebua.no. En side som nå er lagt ned men som har betydd så uendelig masse for så mange. Skrivebua var det stedet som åpnet skriveverden for meg. Det åpnet for muligheten til å få feedback fra andre på min alder, fra forfattere og fra forlag, det åpnet for et fora der jeg kunne legge ut mine tekster. Der jeg kunne søke inspirasjon, ideer, tilbakemeldinger, kritikk, og så klart ros. Hvem søker ikke lit ros innimellom? Jeg kan ikke sette meg ned og fortelle hvor mye Skrivebua betød for alle andre, men jeg kan fortelle deg at der jeg var i livet når jeg fant Skrivebua, der og da betød det alt. Skrivebua og dens «buabarn» har formet meg til den jeg er i dag. Jeg har fått et uvisst antall nye venner, jeg var på Skrivebua leir.

Å Demonstrere Utan Ord

Dei andre var borte. Gått sin veg. Eg var aleine igjen, redd. Frykta låg i fingrane mine og dei skalv. No ville dei vel snart falle av, rekna eg med. Å legge meg ned ville være som å døy, å gi opp. Det var berre meg som stod att, kjempa for vår rett, mi rett. Eg såg ut på den grøne sletta beina mine var planta på, som med lenker satt eg fast i bakken, eg ville ikkje flytte meg, kunne ikkje.

For kva ville eg da bli? Kva ville eg meine, kvar ville eg leva?

Eg gret. Gret for dei av mine venar som ikkje lenger står her, gret for dei som er vekke, dei som vart kasta inn i dei varme flammane til helvete. Den som nå er noko anna, ein annan stad. Tårane faller som frå himmelen, og landar på fingrane mine før dei faller ned til den grasdekte bakken.

Høyre du vinden som river i meg når eg sukkar tungt? Høyre du stormen, han hylar. ”Det er nok. Det er over!” Forstår dykk ikkje? Dykk drep oss, forpestar oss, utrydd oss. Oss, og dykk sjølv. Eg ser. Ser deg, ser han og de alle. Kor lenge har eg stått? Det vet eg ikkje. Lengre enn deg, deg og din mjuke barnehud. Min hud har blitt sprukken, ja nesten grå, og årane berre går.

Vinter og rimfrost, snø og sol. Ein gong var eg med ein familie her, barna elska meg, og eg dei. Om sommaren er eg ofte med andre familiar, plukkar sopp. Det veks rundt staden eg er lenka. Lenka utan lenker. Eg blir klatra i, leika på. Også faller dei av. Dei grøne fingrane mine. Ein etter ein. Den store opne sletta har blitt tom over åra. Ein etter ein har mine venner blitt drepen, drepen for dykkars hovmod. Fortener ikkje vi å leve?

Eg står her i min brune dress med mine grøne fingre. Eg demonstrerar aleine. Eg demonstrerar utan ord.

Selv når Skrivebua ble lagt ned fortsatte leiren, leiren som i dag heter Skrivelyst. Leiren som jeg har jobbet så mange år med, som jeg har vært deltaker på, arrangør av, workshopholder på, og leiren som ble til en organisasjon. En organisasjon jeg sitter som styreleder i, og en organisasjon som jeg håper at med tiden – vil bety like mye for noen – som det Skrivebua en gang var – og alltid vil være for meg.

– Helén

Flammene Danser Vals

Jeg svømmer i en tåre

drukner

mørket drar meg under

alt blir svart

Så kommer du

jeg kan fly

Flammene danser vals

du og jeg

brenner

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

    Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.