Julekalender2017

Fredag 1. Desember

”Vi nisser,
Vi nisser teller dager i desember,
og hvilken dag i desember, er det i dag?
Det er første desember,
det er første desember i dag.”
Tv-en fortsatte sangen, musikken, og julekalenderen. Små, lyseblå øyne
strakte seg over stuebordet, over bilene som lå strødd der. Desember,
julekalender, det alle hadde snakket om i dag morges, om hva de hadde
fått i kalenderen, om hva de ønsket seg til jul. Den lille neven holdt hardt
rundt lekebilen som var kommet ut av dagens luke, og små
sjokoladeflekker hadde satt seg på genseren etter at sjokoladekalender-biten
hadde halvveis smeltet i den lille håndflaten. På skolen, i andre klasse,
hadde de hatt julekalender også, men han hadde ikke fått dagens luke.
Alle fikk hvert sitt pepperkakehjerte, en dag i desember. Frem til julaften
ville det henge pepperkaker i klassevinduet, men den lille lyse luggen
håpet så inderlig at han rakk å få en, før skoleferien startet. Han tittet
opp i det en ny sang overdøvde stemmene fra tv-en og så mamma
danse med et glass vin i den ene hånden og en nisse i den andre. Mamma pyntet alltid til jul første desember, med nisser, engler, lys og planter…

”It came into my dreams last night

A great, big man in red and white

He told me that it´s gonna be

A special year for you and me”

Lørdag 2. Desember

“Jeg, så mamma kysse nissen jeg

Og tenk, der sto han og kysset mamman min

Etterpå så sa hun, du er fin

Og ingen ser at det er deg

Men de lurte ikke meg

Jeg så mamma kysse nissen jeg”
Radioen klarte ikke overdøve mammas stemme der hun danset med Stian rundt juletreet. Bare de to. Den lyse lille luggen satt på gulvet i finklærne, julaften var ikke blitt slik han ønsket, men den var blitt slik den ble hvert år. Mamma lo litt for høyt, sølte litt for mye og bannet oftere enn vanlig.

De røde og hvite glassflaskene var blandet med de mindre som var brune, også den som så rar ut som de voksne drakk fra bittesmå glass. Drømmene øyne så bort på de store og små pakkene under treet, pakkene han måtte vente «litt til» med å åpne. Det ringte på døra, enda fler av mammas venner kom inn, de også var høylytte og bråkte mye. Neven ble plutselig tatt tak i og han ble dratt opp av en mann han ikke kjente.

En mann som var kommet for å besøke mamma og Stian. Hånda var ekkel, og svett og hårete og mannen luktet rart mens den gikk i sirkler rundt treet. Når hånden endelig slapp, og Stian kom inn med nissekostymet på, men ikke noe skjegg og ikke noe lue, og den lille lyse luggen endelig kunne klatre ned fra fanget hans, var det bare et sted i verden som var bedre enn her. Lommelykta lyste opp mørket under senga, og bamsene laget et fort mellom luggen og verden utenfor.

Søndag 3. Desember – Første Søndag i Advent

” But say a prayer and pray for the other ones

At Christmas time, it’s hard but while you’re having fun

There’s a world outside your window, and it’s a world of dread and fear

Where a kiss of love can kill you, and there’s death in every tear

And the Christmas bells that ring there are the clanging chimes of doom”

Den lyse luggen slet med å holde øynene åpne der han lå under senga i bamsefortet, musikken nede var høy, det ringte på døra. Igjen. Stemmene ble enda høyere, akkurat som om de ropte, og to små hender dekket over ørene, mens øynene ble våte.

Noen gikk i trappa, så bortover gangen mot rommet hans. Før døra sakte åpnet seg, og skrittene fortsatte innover. Frykten gikk gjennom kroppen til den lyse luggen og hårene reiste seg på armene. Så knirket det i senga, noen støttet seg på den. Knær dekte for skoene, også kom et ansikt til syne.
«Leo? Hei lille venn»
«Bestemor!»
Den lyse luggen krøp ut fra bamse-fortet og inn i de utstrakte armene som holdt ham tett inntill seg. Hun bar ham ned trappen, og rett ut i bilen, før hun gikk inn igjen. For Leo virket det som en evighet hun var der inne, men når hun kom ut bar hun på alle julegavene! Julelysene glimtet i de små øynene, også dro de hjem.

Hjem til duften av pepperkaker og ribbe, og tusen andre julekaker. Leo holdt bestemor godt i hånden. Det var flere mennesker her enn han kjente, men det var tante en, og tante to, og kusine og onkel to. Også var det en mann Leo aldri hadde sett før, en mann med langt hår og skjegg, og et veldig veldig snillt smil.

Leo krøp opp i fanget til bestemor mens mannen hentet ham en tallerken med mat. Også, endelig, kunne de åpne pakker, og roen bredte seg i den lille barnekroppen. Der, på fanget til bestemor, kunne julaften være trygg, og fin.

Mandag 4. Desember

«O Holy night, the stars are brightly shining

It is the night of our dear Savior’s birth

Long lay the world in sin and error pining

‘Til He appeared and the soul felt its worth

A thrill of hope the weary world rejoices

For yonder breaks a new and glorious morn»

Radioen sto på P7 Jul, studentblokka begynte å tømmes for lys, vindu for vindu, etter når de forskjellige var ferdig med eksamen og dro hjem. Hjem til familier og venner og en plass de hørte til. Pynten var tydelig i alle vinduene det fortsatt var lys i. Stjerner, kranser, staker med lys og blomster. Eksamensbøkene lå spredt over pulten, med notatbøker i en fin flette rundt, fylt med forskjellige fargede tusjlinjer. Notater, tegninger når forelesningene ble for lange. Studentens grønne øyne så lengtende ut på vinduene utenfor, selv om de egentlig burde fokusere på bøkene.

Tirsdag 5. Desember

«no er den mørkaste tida

det vert ikkje mørkare enn det er no

langt inni mørket driv stjernar i kring

i tåkar, galaksar, spiral og i ring

alltid i rørsle, alltid i rørsle

aldri i ro»

Døra lukket seg bak studenten i det hun gikk ut av eksamenslokalet, den siste eksamenen ferdig. Hadde studenten vært som mange andre hadde hun dratt hjem nå, men med en fortid som fosterbarn og barnehjemsbarn var det ingen steder å dra hjem til. En liten leilighet, betalt med studielån, med tomme ganger der de andre studentene var resten av året. De studentene som nå var hjemme med familiene sine. Studentens bestevenn tok henne igjen i gangen utenfor eksamenslokalet, sammen tok de seg en kaffe og gikk tilbake til studentboligen, der de sammen pakket. Bestevennen som skulle hjem til familien, og studenten som latet som hun skulle dra, for å ikke bekymre de andre.

Onsdag 6. Desember

«But it’s another lonely Christmas ahead

And I’ll be wishing I could spend it with you instead

‘Cause every present, every song in the air

Only echos every winter we used to share»

Bestevennen dro hjem i dag, studenten ble sittende igjen alene. Alene mens bestevenn pakket ned de siste tingene i sekken, gav henne en god klem og dro. Ikke at hun dro langt, ikke mer en 40 minutter med buss, men langt nok. For å ikke bekymre bestevennen hadde studenten fortalt henne at hun skulle til en gammel fosterfamilie, at de skulle møtes, at julen skulle tilbringes der. Kofferten lå ferdig pakket, uten at studenten hadde noen steder hun skulle. Ingen å dra til. En ensomhet så tung at da julelyset tentes i vinduet, var det for tungt, for vondt, og hun slukket det igjen. Ensomheten kjennes minst i søvnen, og studenten la seg før ti. Hun som vanligvis kunne sitte oppe timesvis.

Torsdag 7. Desember

«Through the years 

We all will be together,

If the Fates allow

Hang a shining star upon the highest bough.

And have yourself A merry little Christmas now.»

Lille julaften, musikken fra vekkerklokka. Studenten snudde seg i vinduet, mens to ensomme tårer trillet fra øyet som lå mot puta. Etter to lange julesanger fra radiovekkerklokka satte studenten seg opp, skrudde av musikken og så på det grønne plastikktreet bestevennen hadde satt på bordet på pulten sin. Studenten rynket litt på nesa og satte seg opp ordentlig. Tørket tårene, tok på seg de slitne tøflene og den mye morgenkåpa. Tunge skritt bragte henne til den andre siden av rommet, hvor hun flyttet juletreet, det lille pyntede plastikkjuletreet, og satte det i vinduskarmen. Studenten plugget inn kontakta og treet lyste opp. Vinduene utenfor var mørklagte, ingen julestjerner eller julepynt når alle var dratt hjem. De to ensomme tårene fra tidligere var ikke ensomme lengre. Studenten var den eneste som var ensom i det mørke rommet, selv badet i lyset fra treet var rommet mørkt.

Fredag 8. Desember

«Rudolf er rød på nesen,

og når det er vind og sno

blir han så kald på nesen,

så den lyser som en glo.

Reinflokken ertet Rudolf,

sa han var et snodig dyr.

Hold deg på avstand Rudolf

husk på dette kan ta fyr.»

Lille julaften hadde gått fort, fort foran netflix med sjokolade smak mikset med saltvann fra tårene. Når alarmen begynte litt før ti den 24 desember ville studenten bare krølle seg sammen å gråte igjen. Det var bare flaks hun lot øynene gli over rommet, hvor de landet på en gave hun ikke hadde sett dagen i forveien. En gave adressert til seg selv, fra bestevennen. Hjertet gjorde et halvt hopp, og hun kom på at hun ikke hadde funnet en gave til bestevennen. Ikke til de andre vennene heller for den saks skyld. Studenten dro seg opp av senga, fikk på seg en olabukse, en ullgenser og en varm jakke, før hun slepte seg ut i snøen, på det mange så på som den beste dagen i året. Dagen der man er med de man er aller mest glad i.

Lørdag 9. Desember

«Nå er den hellige time

Vi står i stjerne skinn

Og hører klokkene kime

Nå ringes julen inn»

Sentrum var full av julelys, stjerner, istapper, trær med lys. Ikke bare lys, men også full av sang fra gatemusikanter, fra korister på gatehjørner. Kirkeklokker som kimte, venner og familie som gikk arm i arm, lo. Alle i finstasen, armer omkring hverandre, nesten alle i hvertfall. Ikke de som løp fra butikk til butikk for å finne gaver til sine kjære. Butikkvinduene glitret bortover, der hun fant gaver til de vennene hun ville innom. Tilbake til hybelen laget hun Fjordland i mikroen og satte på Polarekspressen på Netflix. Julaften med fjordland og netflix… Helt. Helt alene.

Søndag 10. Desember – Andre søndag i advent

«When you wish upon a star

Makes no difference who you are

Anything your heart desires

Will come to you

If your heart is in your dream

No request is too extreme

When you wish upon a star

As dreamers do»

Studenten stoppet innom to venninder med gaver, før hun begynte å vandre mot busstasjonen for å dra til bestevennen. Vinden blåste så hardt at lua nesten datt av og snøen ødela sikkert halvparten av sminken hun hadde lagt. Håret var i alle fall bare å gi opp. Hun kom seg på bussen og hørte på alt annet enn julemusikk, som eneste pasasjer. Da stoppet kom og hun gikk av, vinket busssjaføren og tok tak i skjerfet før vinden kastet det bort. Så vandret hun gjennom snøen til huset. Forbi alle de glade familiene som lo, spiste middag og koste seg sammen. Ingen som studenten, ingen som gikk der helt alene uten noen å forholde seg til… Uten noen å feire med. Da hun endelig kom frem og banket på døra slo nervene over henne som en storm. Her kom hun, studenten, og forstyrret midt under den dagen som var til for familie og nære. Døra åpnet seg og bestevennen smilte stort da hun så henne. «Nora! Herregud det var på tide du kom! Vi sulter i hjel av å vente på deg». Bestevennen blunket til henne, tok hånden hennes og dro henne inn. «For, du blir hele kvelden blir du ikke?»

Mandag 11. Desember

«It’s not the glow you feel when snow appears

It’s not the Christmas card you’ve sent for years

Not the joyful sound when sleigh bells ring (ring, ring, ring)

Or the merry songs children sing»

Gatemusikantene var flinke, flinke men høylydte. Han stirret på verden rundt mens han vandret der og dro den tynne vinterjakka tettere om seg. Lua hang over hodet, mer enn en størrelse for stor, men alikevell måtte den være på. Vinden blåste for surt og snøen falt for tett til å ikke ha lue på. Hadde ikke råd til å bli syk, hadde ikke råd til en runde medisiner nå. Gatelysene fikk snøen til å glitre der han gikk, og han hørte flere le mens han snek seg forbi dem. Ikke av ham, men av noe de snakket om. De lo av glede, av vitser eller morsomme historier.

Tirsdag 12. Desember

«November har vært her,

lagt igjen sludd,

ser solen går ned i svarthvitt.

Gatene her har bare brente broer,

i kveld blinker byen som et mareritt.»

Mens gatemusikantene enda sang, fant han frem den vanlig papp biten, krabbet seg på ustøe ben ned, og satte stumpen på den kalde overflaten. Så pakket han er hullete pledd om seg selv og sukket, før han satte ned koppen og skiltet. «Vær så snill å hjelp en hjemløs mann holde varmen i den kalde mørke tida.» Det mørke smuget bak ham ledet med seg en kald vind i ryggen. Når gatene var så godt som tomme sukket han, reiste seg opp og gikk gjennom den stille byen. Gjennom stille smug og ensomme gater frem til han kom til motorveibrua. Her krøp han under, nikket hei til de faste beboerne og la seg ned på madrassen sin. Papp og metallplater holdt vinden ute, og tinnkanner holdt liv i flammene. Her lukket han øynene og sovnet inn.

Onsdag 13. Desember

«Sleigh bells ring, are you listening

In the lane, snow is glistening

A beautiful sight, we’re happy tonight

Walking in a winter wonderland»

Julemusikken snek seg ut mellom dører som stenger kulda ute, kjøpesentrene var stengte for han, kastet ut med en gang noen kjente så ham. Slik var det ikke før. Før kunne han vandre inn i alle butikker og kjøpe det han måtte ønske. Den gang da han fortsatt hadde penger, og et tak over hodet. Konkursen hadde ikke bare tatt fra ham familie og venner, men også hus, hjem og mat. Tryggheten man hadde forventet i et samfunn som dette. Så nå var han altså her, ute i kulda, med lengtende øyne inn på varmen.

Torsdag 14. Desember

«You will get a sentimental feeling

When you hear

Voices singing let’s be jolly

Deck the halls with boughs of holly»

Han husket det så godt. Sangen på radioen i juletiden, kona som danset mens hun gjorde forberedelsene, barnet de skulle ha. Og ulykken som tok fra ham alt. Bilen som ikke var mer enn et halvt vrak igjen. Bilen han hadde kjørt og blitt kræsjet inn i. Øyeblikket som tok fra ham det han var mest glad i, og det som førte ham hit. Han visste at alt etter det var hans egen feil. Alkoholen for å døyve smerten, både psykisk og fysisk, som til slutt ikke var nok. Slik at han trengte mer, og mer, og mer. Frem til han en dag fant seg selv under broa, uten penger. Og ble tvunget til å slutte. Han tittet inn på en familie han gikk forbi, der de sto sammen, to koner, og to barn. Juletreet ble mer fargerikt for hvert minutt.

Fredag 15. Desember

«I’m dreaming of a white Christmas

Just like the ones I used to know

Where the tree tops glisten

And children listen

To hear sleigh bells in the snow»

Det var bare flaks han så det i det han gikk forbi faktisk, der det var gjemt bak julekoristene. Skiltet om å møte en annen familie, kanskje få en sjanse til å feire jul igjen. Få noen nye venner, men mest av alt, ikke sitte ute i kulda på julaften. Hvorfor ikke… Han meldte seg på. Det var ikke før han skulle legge seg lille julaften at tankene rundt det begynte å fare. Kanskje det var en dum ide å melde seg på noe slikt. Han ville jo ikke gjøre denne familien han kanskje skulle til forlegen, men han hadde ingen finklær, ingen mulighet til å dusje.. Snøen fortsatte å lave ned utenfor.

Lørdag 16. Desember

«Snømannen Kalle

var så grei og god som gull.

Tenk at nesen hans var en gulerot,

begge øynene av kull.»

Barna lekte i parken litt bortenfor når han våknet. Julaften, de sang og bygget snømann, hvorfor var de ikke inne? Kanskje foreldrene trengte litt tid til forberedelsene. Han reiste seg opp, og i det han gikk bortover gata tok en dame tak i han. Damen fra plakaten, hun smilte et bredt hvitt smil, og fortalte at det var en familie som hadde hørt historien hans og gjerne ønsket at han skulle feire med dem. Duften av ribbe, pepperkaker, pinnekjøtt og all annen julemat du kan tenke deg smøg seg ut av dørene mens han gikk mot huset, mot døra, noen timer senere. Her, skulle han altså tilbringe kvelden. Med mennesker han aldri hadde møtt, som var så gode, at de ville åpne dørene sine for en totalt ukjent.

Søndag 17. Desember – Tredje søndag i advent

«I really can’t stay

Baby, it’s cold outside

I’ve got to go away

But baby, it’s cold outside

This evening has been

Been hoping that you’d drop in

So very nice

I’ll hold your hands, they’re just like ice»

Han tok lua i hånda og strakte en skjelvende hånd ut for å banke på. En eldre dame åpnet før han i det hele tatt rakk å være borti døra. Hun smilte og vinket ham inn. «Så hyggelig at du kom» sa hun, rakte ut hånden og presenterte seg. Han gjorde det samme, «Martin» mumlet han. Før han visste ordet av det var han vist opp til badet hvor han ble tilbudt en varm dusj, nye klær og en barberhøvel. Bare om han ønsket det da så klart, passet hun på å si. Han smilte, for første gang på lenge, takket henne og fikk stelt seg før middagen. Så ble han vist ned igjen, og fikk en deilig stol foran peisen mens de ventet på middag, ingen forlegne miner, og den beste kvelden han kunne huske.

Mandag 18. Desember

«Så fly som ein fugl

Lag deg ein veg

Så du kan komme heim til meg

Høyr på min sang

Snart er du varm

Du kan få sovne i min favn

Du kan gå mange mil

Om du veit ka du vil

Kor høyrer du til»

Julekalenderen gikk på tv, og tårene trillet med ordene. Hvor hører du til… Savnet var så stort. Det var første dagen på lenge hun hadde kommet seg ut av senga og ut på stua. Hadde ikke spist noe enda, bare drukket en kopp kaffe… Eller ti. Hun mistet tellingen for lenge siden. Alt hun kunne tenke på var å ha ham der, med armene sine trygt rundt henne. Det fikk hun ikke, aldri igjen. Hun fikk aldri kjenne varmen hans, aldri snike tærne mellom bena hans i senga på natta for å varme tærne. To uker, to uker med helvete etter at han var gått bort. Hennes kjære, søte mann, så alt for glad i å klatre, hoppe fallskjerm, og tusen andre farlige ting. Et fjell, et feilskjær og et snøras også var han ikke der lenger, og hun var helt alene.

Tirsdag 19. Desember

«Someone whose love is my favorite gift

Someone whose presence is my Christmas wish

Someone who always was here

Someone is missing this year»

Jul var bare en fjern tanke, det ble ingen jul uten ham. Ingen jul uten mannen hennes, mannen som hadde tatt henne med til toppen av et fjell for å fri, han som hadde båret henne ned når hun vrikket ankelen, selv om han allerede hadde alt for mye å bære på. Stemmen hans ga gjenklang i hele huset, og hun trodde alltid hun hørte ham, selv om han var borte.

Onsdag 20. Desember

«Stille senker natten seg,

over deg og over meg.

Snøen faller, alt er hvitt.

Se så vakkert alt er blitt.

Snart er julen her på ny

i hver bygd og i hver by.»

De var snø ute, han elsket alltid snøen. Radioen stod på bare for å lage litt lyd, noe. Hva som helst slags lyd, slik at hun ikke trodde hun hørte ham, igjen og igjen. De hadde planlagt et helt liv sammen. Han ville ha barn, og de hadde allerede bestilt en hund. En liten valp som skulle komme til dem…til henne rett over nyttår. Hun hadde ikke hatt hjerte til å avbestille den, så valpen skulle hun ha, som et minne om han. Tårene trillet igjen. Hvordan skulle hun klare et helt liv, hvordan skulle hun klare å oppdra en valp, helt alene. Hun ville aldri oppdra de barna han ønsket seg så inderlig, aldri kjenne de trygge armene om seg og stemmen som hvisket at det kom til å gå bra. Helt. Helt alene.

Torsdag 21. Desember

«I’ll have a Blue Christmas without you

I’ll be so blue just thinking about you

Decorations of red on a green Christmas tree

Won’t be the same dear, if you’re not here with me»

Peisen knitret, den overdøvet nesten julemusikken. Hun hadde ikke pyntet i år, selv om julaften bare var noen dager unna. Julegaven hans lå på hans side av sengen. En genser, favoritt vinylplata og en skikkelig kaffekopp, en slik han hadde ønsket seg lenge. Telefonen ringte, hun hørte den også der i det fjerne, om og om igjen. Ville ikke reise seg fra stolen, orket ikke. Blikket forsvant inn i flammene igjen. Hun hadde trodd hun så ham på kjøkkenet tidligere på dagen og omtrent løpt inn dit, men det var tomt. Tomt og ensomt uten ham.

Fredag 22. Desember

«Når stilla blir for vond å takle

Og ei natt så lang

Då er det slik eg ser deg

I snø en vintermorgon

Fryd og glede rondt deg
og du, du lyfter armane til værs

Eg gøymer minna inni her

Å som eg lengtar no

Te deg, min ven»

Vinden fra vinduet ble for kald, så hun lukket det, men flyttet seg ikke. Blikket hadde blitt trukket til barn der ute, som bygget snømann. Barn som lekte med foreldrene sine, som sang og lekte. Hun lukket øynene for å prøve å stoppe tårene. I fjor når han hadde vært her tok han henne med ut. De som var voksne og skulle være seriøse. Han elsket å leke i snøen, snøballkrig, snømann… Han var perfekt, tok bort det seriøse voksne i henne og lekte. Ingenting var mer perfekt enn han, nå var han borte, og hun alene. Det ble ingen jul i år.

Lørdag 23. Desember

«When there’s lights on every street

Snowflakes on everything

Well it’s just what you’ve been waiting for all year

When you believe in Santa Claus

When you give gifts just because

And you drive all night only to be near

The ones you love

Well it must be Christmas»

Hun satt forran peisen igjen, der hun hadde funnet seg selv så alt for ofte de siste dagene. Telefonen hadde ringt i ett sett i nesten en time, forstyrret henne, og forstyrret tankerekken. Hun sukket og reiste seg opp, måtte jo snakke med omverdenen til slutt. Det var familien som ringte, og som hadde ringt så alt for mange ganger. Hun kunne ikke sitte her alene, han hadde ikke ønsket det. Hun burde komme til dem, feire med dem. Finne trøst med dem. Tanken var kvalmende, og hun visste ikke en gang hva som skjedde før hun lå over doskåla, men det var ingenting å kaste opp, ingenting hun hadde spist. Hun åpnet skuffen hans, måtte bare lukte på parfymen, måtte bare føle at han var der. Men.. Han hadde en graviditetstest der, hvorfor hadde han det?

Søndag 24. Desember – Fjerde søndag i advent

«Eg snublet omkring i svarteste natten

Da tente du stjernen med lys ifra deg

Eg følte meg ensom og tom og forlatt

Da du viste du tenkte på meg

Eg hutret og frøs da du gav meg din varme

Du så vel at jorda var naken og kald

Du lengtet til meg, og du sendte meg barnet

Og viste meg vei til en stall

Himmel på jord

En glede så stor

Eg e’skje alene

Her eg bor»

Positiv. En positiv graviditetstest… Han er med henne. Han er med henne hele tiden… Tårene trillet ned kinnene, men hun måtte. Måtte gjøre noe, noe for ham, for å minnes ham… Gavene ble kjøpt i en fei, og selv om smerten av tapet aldri ville slippe ville det kanskje hjelpe å vøre sammen med familien. Kanskje. Og om ikke hjelpe så kanskje det ville døyve det, om bare litt. Hun dro til familien, ble sluppet inn av sin mor. Mamma, som gav henne den lengste godeste klemmen hun noen gang har følt på. Det var flere der… Nevøen hennes, den lille gutten som de ikke visste at levde med en alkoholisert far, ikke før mamma hentet ham i fjor. Den hjemløse mannen som har feiret med dem de siste årene var der også. Hun ble hjulpet ned i stolen forran peisen, satt der med sin lille familie. Savnet var så stort, så alt for stort, men her var hun hjemme. Det banket på døra rett før middag, kusinen hennes sin bestevenn kom, for å feire med dem, og brått var de en til, hun undret seg om bestevennene en gang ville bli noe mer. Det var i alle fall det mamma trodde. Kanskje det ble litt jul alikevell… For første gang foreslo hun å legge nevøen sin julekvelden. Hun pakket ham godt inn, kysset han på panna, og sang ham en god natt sang, for her. Her var han trygg. Det var de alle.

«Snart er det mørkt

i stall og i låve

nå skal alle nissunger sove.

Vår kjære lille måne

skinn ned på alle dem,

som ikke har en seng

og som ikke har et hjem.

Må alle små i verden

få sove denne natt,

må ingen av oss gråte

og ingen bli forlatt.»