Lille Ravn

Karakterutvikling

03.08.2017
Selv i mørket fra høstkvelden ble jeg slått av den sommervarme følelsen. Vinduet inn på kjøkkenet, med en liten peis, og bord med plass til fire.

Brøddeigen sto til heving, jeg kunne kjenne lukten helt fra porten. I den ene enden av huset fanteset rundt tårn, og fra toppen kunne jeg høre lav musikk.

Det var som om eføyen som omkranset tårnet strakte seg etter den kjærlige harpemusikken. Den svake høstbrisen fikk det til å rasle svakt i bladene rundt huset. Eplene på et av trærne i hagen svaiet svakt, og var sikkert straks plukkeklare. Blomster- bedene var fri for ugress, og bar vitne om at hadde jeg kommet noen uker tidligere, så hadde jeg fått se et fargehav av blomster.

Urtene i krydderhagen sto fremdeles, men det virket som om de fleste var klare for å gå i vin- terdvale. Glørne i peisen var i ferd med å falme helt bort, og tekjelen dampet tilfreds for seg selv, der den sto på steinhylla over peisen. Selv om jeg visste at huset hadde innlagt både vann og strøm, så føltes det å gå gjennom grinda som å ta et langt skritt tilbake i tid.

Jeg gjenkjente melodien som kom ut av tårnvin- duet, og begynte å synge med. Akkurat høyt nok til at jeg visste at det var hørbart opp i tårnet. Jeg innbilte meg alltid at jeg kunne høre henne smile, og smilte for meg selv i det jeg gikk inn døra.

Etterhvert sluttet harpen å spille, og jeg kunne høre de lette trinnene hennes nedover trappen. Hun løftet det lange skjørtet akkurat nok til at det ikke subbet i trinnene bak henne, der hun kom rolig rundt hjørnet.

«Lang dag på jobben, kjære?» spurte hun. Nysgjer- righeten farget stemmen, og den kjente følelsen av å være hjemme omfavnet meg.
«Bilulykke. Ble litt travelt på akutten, men det gikk bra med alle.»

Jeg la armene forsiktig om livet hennes, og ga henne et kjapt kyss, før jeg bare lot øynene våre møtes. Vi ble stående slik en liten stund i hverandres favn, før vi langsomt gled fra hverandre, og til hvert vårt. Øyeblikket passerte.

Jeg begynte å bake ut brødet, mens hun gikk i skapet og fant en kjele. Det neste hun gjorde var å tvinne det lange håret, før hun festet det med en av strikkepinnene mine. Kjøleskapet ble åpnet, mat ble lagt på benken. Jeg trengte ikke å snu meg for å vite at hun begynte med kålroten, før hun fortsatte med gulrøttene. Jeg bare visste, på samme måte som hun visste før jeg begynte å synge, at jeg sto utenfor.

Hun var to år eldre enn meg. Allikevel, så var det alltid jeg som ble tatt for å være eldst. Hun fylte 37 forrige uke, men ingen hadde tvilt om hun sa hun var 29.

Etterhvert som maten ble til ble huset fylt av luk- ten av rotmos og nybakt brød. Hun nynnet stille for seg selv der hun åpnet forskjellige urtekrok- ker og helte i kjelen. Jeg lot varmen fra stemmen hennes fyllet rommet alene, mens jeg dekte bordet så stille jeg evnet. Lyset i lysestaken ble byttet ut med et nytt, og veken tent.