Therese

Uten tittel

19.01.2019

Døra nede smalt aldri igjen. Det var ikke en tanke som streifet meg der jeg balanserte et kakefat med ostekake på vei ned trappa. Tennene mine boret seg ned i leppa. Full konsentrasjon. Oppe på stua brølte guttene i latter av et eller annet på spillet. Mamma stod på kjøkkenet. Pappa las bok i godstolen. Og du.. du satt på benken i gangen nede. Jeg kikket opp og hjertet stoppet et millisekunder før det fortsatte å slå vanlig. «Skulle ikke du dra? For å finne sjelen din? I badekaret?» Jeg sa ordene som skøy, men ordene ble aldri forvandlet til smil og Glimt i øyet. Jeg fortsatte uten å stoppe opp. Oppdraget var å få ostekaken i kjøleskapet uten søl og rot. Jeg registrerte at du reiste deg tungt og fulgte etter meg.
«Det skjedde ingenting,» hvisket du. En tilfeldig setning og begynne en samtale med, men jeg skjønte hva du mente. Kvelden i forveien og natten var en katastrofe av enorme proposjoner. Ødeleggelsene var uerstattelige. Og hvorfor følte du at du skyldte meg en forklaring?

Millimeter var det som skilte ansiktene våre. En liten bevegelse og nesene våre rørte borti hverandre. Mørke øyner. Et pent ansikt med et slitent drag. Hele kroppsholdningen motsatt av kvelden i forveien. Denne gangen prøvde du ikke skremme meg. Nå var det total resignasjon. Ingen trussel og sinte ord, men fortvilelse. «Hva er det du vil?» hvisket jeg stille med blikket i gulvet. Jeg orket ikke heve hodet for å se deg i øynene og stå opp mot deg. Jeg var sliten av den konstante kampen mellom oss. Jeg knyttet nevene. Fingrene boret seg inni håndbaken min. Du strøk hendene over knyttnevene mine og jeg kjente hvordan jeg slappet av. Fingrene løsnet og jeg hevet hodet for å se på deg. Skuldrene mine senket seg automatisk. Jeg smilte leit. Latterbrøl trengte gjennom boblen rundt oss. Du kremtet. Jeg tok automatisk et steg bakover. Hva var det vi drev på med? Hvor mange ganger skulle jeg fristes av ilden før hele meg og alt rundt meg tok fyr?



En Novembernatt

23.08.2018

Det tikket i tinningen hans. Øynene var hakket smalere enn vanlig. Øynene stirret mørke på et punkt foran seg – jeg skimtet såvidt en kropp med svart krøllet hår. Blikket hans fikk gav meg frysninger. Overleppen vibrerte lett. Skuldrene trukket bakover. Brystkassen skutt fram. Musklene i overarmene bulte mot skjorteermene. Hendene knyttet. Hvite knoker. Som i sakte film kavet jeg meg gjennom folkemengden. Å rope navnet hans ville ikke føre noe vei. Det var for sent. Han hadde kun nok krefter til å stoppe seg selv fra å bulldose gjennom folkene og trykket kroppen med svart krøllet hår oppetter veggen. Han enset ingen rundt seg. Og ingen hadde sett varslene. Ingen visste hvilke slåsskjempe og tikkende bombe som befant seg midt på stuegulvet. I sidesynet så jeg en kropp til kjempe seg framover i folkehavet i samme retning som meg. Jeg ville ikke innse det, men vi var for sene. Jeg svømte i armer og ben og dansende kropper. Jeg følte bassen hamre mot huden min, men jeg enset ikke musikken. ‘Gå din vei, vær så snill. Vit ditt eget best og snu ut igjen samme veien som du kom..’ Den stille bønnen min ble ikke hørt. Jeg var nesten framme med slåsskjempen. En knyttneve svingte. Kroppen med svarte krøller falt tungt mot noen intetanende oversminkede jenter, som gispet og var raske med å stryke rynker ut av nesten-ikke eksisterende klær og gre håret på plass igjen. Samtidig som jeg kastet meg om slåsskjempen, sluttet folk å danse. Alle stod lamslått og så fiaskoen og kaoset utspille seg. Ikke si noe, ikke gjør noe, hold munn… ordene danset rundt i hodet mitt, men ble aldri mer enn desperate tanker. Karen tok et par steg tilbake mot døra igjen og smilte fåret. «Ennå ikke velkommen altså?» mumlet han. «Var verdt et forsøk når synet av det der er premien…» Karen i døra kastet blikket mot meg og blunket. Hårene på armene mine reiste seg og jeg fikk frysninger på ryggen. Jeg måtte roe slåsskjempen. Jeg holdt rundt midjen hans og forsøkte å få blikkontakt. Hånden min nådde ikke kinnet hans. Tiden stoppet opp og alt beveget seg i sakte film. Fyren i døra ble stående et sekund for lenge og idet slåsskjempen min på nytt dro hånden bakover for å samle kraft til et nytt slag kom jeg i veien og ble truffet av en albue i tinningen. Albuen kom mot meg i det som virket som sakte fart, men hadde egentlig god fart for å få mest mulig kraft. Jeg falt ikke. Jeg ble stående og tviholde rundt livet på slåsskjempen som øyeblikkelig stoppet opp når han hørte krasjet av albuen mot hodet mitt og gispet som unnslapp leppene mine. Noe vått og klissete rant fra øyebrynet mitt. Men jeg hadde ikke tid til å registrere at jeg blødde, for nå var det plutselig snakk om en ny kar og stoppe. 0,1 tonn kom mot oss i en voldsom fart og rev meg løs fra de famlende armene som fortvilet prøvde å stoppe blodet. Sjokk og total overgivelse var det eneste jeg fikk med meg før slåsskjempen min lå rett ut på gulvet. I det jeg ble dyttet bakover var det ingen armer som tok meg imot og jeg sank sammen på gulvet. Oppgitt. Utslitt. Lei av kaoset. Lei av macho-tull. «Ut av huset mitt,» brølte en stemme. Karen med krøllene mumlet noe før han forsvant. Noen gav meg en klut og jeg presset den mot tinningen. Jeg lukket øynene og stønnet. Jeg hadde fått nok action for en hel uke, kanskje et helt år, men kvelden var såvidt begynt. Velkommen og god natt