En dårlig erstatning

En tekst av Bjørg

Jeg var et uhell, et resultat av et sjeldent øyeblikk av nærhet og ømhet en gang i juli på hytta, langt fra hverdagens strev og økonomiske problemer. Sånn er det med en fjerdedel av oss ifølge statistikken.
De var en kjernefamilie på seks og hadde hverken råd til eller lyst på en til. Dessuten var de begge over 40 og glad for at småbarnsperioden snart var over. Det var derfor et sjokk for mamma når ho oppdaga at kaffelukta ble for intens og trangen til sylteagurk ble dominerende.

Ho fikk en mistanke om at den femte var på vei ganske tidlig, men venta til ho var helt sikker med å fortelle det til de andre. Det var ei tid fylt av bekymringer og ho funderte mye på hvordan de skulle få det til å gå opp, både økonomisk og praktisk. Pappa var håndverker og kunstner og tjente alt for lite til at de egentlig skulle klart seg. Skattemyndighetene hadde vært mistenksomme mer enn en gang og han måtte bevise ved hjelp av sitt nøyaktige regnskap at de hadde akkurat nok til at hjulene gikk rundt. Han likte jo best når han kunne glede andre med å gi bort sine tjenester uten å ta noe særlig betalt. Mamma var sjukepleier, men hadde slutta å jobbe mens ungene var små.

Ho sydde, bakte, lagde mat og fikk alt til å gå rundt, men det holdt hardt. Den siste tida hadde ho begynt å jobbe igjen og fikk litt kjærkommen inntekt. Pappa likte det ikke, men innså etter hvert at det var nødvendig for at de skulle klare seg. Mamma brukte tre måneder på å venne seg til tanken om å forlate arbeidet igjen og bli hjemme med en ny liten, før ho fortalte det til ungene. Gleden ble stor i heimen den dagen nyheten ble kunngjort, særlig hos de to eldste jentene. De var 11 og 9 og altså i den alderen da det er mest stas med småunger. De begynte kjapt å krangle om å få være den første til å trille den lille i vogna, eller krangle er vel å ta litt i. Eldstejenta var så stille og føyelig at ho nok fant seg kjapt i at det var den andre som skulle få lov. De to var rake motsetninger, men de aller beste venninner. Den ene var stille og sjenert og den andre var åpen og pratsom. Da den andre ble gredd, hylte ho høyt mens den eldstes tårer rant stille nedover kinnet i medfølelse. De to var uatskillelige og gode storesøstre for både lillebror på 7 og lillesøster på 4 på hver sin måte.
Så skjedde det som ikke kunne skje.

Ho ble spurt om å bli med på en liten tur sammen med venninnene sine. Selvfølgelig ville ho det. Pappaen til venninna skulle kjøre dem et sted. Ho sprang innom kjøkkenet for å ta med seg noe og ropte kjapt til mamma at ho skulle av gårde. Mamma sa det var greit og ropte hadet. Mamma var vant til at det alltid skjedde noe rundt den jenta. Ho var sosial og utadvendt og hadde mange venner. Det ho ikke visste var at det var siste gang ho snakka til dattera si, i hvert fall i våken tilstand.
Etter en liten stund ringte telefonen. Mamma oppfatta noe om en lastebil og en ulykke som jenta hennes hadde vært i. Ho stod hjemme med tre unger og lurte på hva ho skulle gjøre. Ho hadde ikke bil og pappa var ikke hjemme. Det var en kald dag i oktober. Ho tok sparken og ungene og fikk dem plassert inn hos naboen. Der var det fullt kaos ettersom pappaen der var sendt av gårde til det lokale sjukehuset med brudd og dattera var sendt hjem med blødende nese. Mamma fikk ingen opplysninger der, men måtte videre noen kilometer til der ulykka var skjedd. Dattera hennes var fortsatt der. Da ho endelig kom til butikken der de var, var jenta hennes allerede i koma. Ho fikk forklart at ho hadde sittet i midten bak i bilen da de kjørte forbi veien opp til det store nye damanlegget. Akkurat da kom en stor lastebil som jobba på dammen ned mot veien og bilen som var full av unger. Mannen i lastebilen prøvde å bremse da han kom ned til riksveien, men bremsene virka ikke, og han og hele lastebilen brasa inn i sida på personbilen. På den tida, helt i starten av 70- tallet var det ingenting som het bilbelter. De kom etter hvert. Fire unger satt i baksetet og en av dem stupte fram i sammenstøtet. Ingen vet vel helt sikkert hva hodet hennes traff, det kan ha vært dashbordet eller girspaken, eller noe anna hardt. Ho reiste seg opp og gikk bort til de som var tilstede. De spurte hvordan det var med ho. Ho svarte at det gikk bra. De andre i bilen hadde diverse beinbrudd og småskader, og ettersom det bare var en sjukebil som kom etter hvert, ble disse skadene prioritert og de ble sendt av gårde til sjukehuset som lå over en times kjøretur borte på dårlige veier. Etter at de andre var tatt vare på, gikk min søster rundt hushjørnet og kasta opp før ho ble tatt hånd om og fikk en sofa å legge seg på. Der falt ho i koma og våkna aldri igjen. Mamma kom rett etterpå.

Ho prøvde å holde seg rolig og opptre profesjonelt, men skjønte snart at situasjonen var veldig alvorlig. Etter det som for ho virka som en evighet, kom ambulansen tilbake, og ho ble bedt om å ta stilling til hvilket sjukehus de skulle kjøre til. Det nærmeste lå altså litt over en times kjøretur unna på dårlige veier. Det var et lite og ganske dårlig utstyrt sjukehus. Tre timer unna lå det et større og mer velutstyrt sjukehus som de også kunne velge. I mammas hode var det fullstendig kaos. Ho skjønte at sekundene telte og at det kanskje allerede var for seint, men kunne ikke gi opp håpet. Ho var tre måneder på vei og hadde ansvaret for flere små som nå var plassert i et hjem som også var sterkt prega av dagens ulykke. Det var en forferdelig avgjørelse å måtte ta, og den har forfulgt ho resten av livet. Ho valgte sekundene og ba ambulansen om å kjøre til det nærmeste sjukehuset. Det var den tyngste turen i hennes liv. De kom fram og jenta ble installert på et ledig rom som lå ved siden av rommet til han som hadde kjørt bilen. Han lå med brukket ribbein og fikk vite om tilstanden til den livsglade venninna til dattera si, som nå lå livløs på naborommet. Etter hvert fikk også pappa vite om det som var skjedd.
Etter tre dager med pustemaskin på sjukehuset fikk mamma og pappa det umulige spørsmålet om de godkjente at pustemaskina ble skrudd av, ettersom det ikke var tegn til hjernefunksjon. Jenta deres var hjernedød på grunn av indre blødninger i hjernen. Det var ingen håp om bedring. De tok farvel med den livsglade, lyse og åpne jenta si den dagen. Ho som var alles solstråle med et stort hjerte og et smil på lur til alle. Helt fra første klasse hadde ho hatt kjæreste som ho gikk hånd i hånd med og sett kjekke gutter overalt. Ho var generelt positiv og optimistisk med tydelige meninger og et sterkt temperament. Ho hadde aldri gått ubemerka og stille i dørene. Nå ble det en ljomende stillhet hjemme i huset. Pappa hadde alltid jobba mye og fortsatte med det nå når hans øyestein var borte. Mamma var sjukepleier og prøvde å døyve de verste smertene med valium. Ho gikk hjemme, hadde svangerskapskvalme og prøvde å ta seg av de tre ungene sine midt i den forferdelige, uutholdelige og lammende sorgen. Ho gikk rundt i en døs og følte at ho ikke greide å leve videre. Heldigvis hadde ho ei svigerinne og barndomsvenninne i samme bygd. Denne venninna hadde vokst opp i samme by som mamma og hadde blitt glad i storebroren til pappa når ho kom på besøk til den lille fjellbygda mamma hadde bosatt seg i. De hadde ikke fått egne barn og tok gjerne imot yngstejenta når mamma trengte avlastning. Der var ikke sorgen fullt så tyngende og svart, og ho følte seg velkommen og elska, men det er selvfølgelig vanskelig å være borte fra mammaen sin flere dager av gangen når en bare er fire år. Ho skjønte ikke helt hva som foregikk. Situasjonen var forvirrende og skremmende. Eldstejenta i huset tok mye ansvar midt oppi sin egen sorg over tapet av sin beste venninne og følgesvenn så langt bak som det var mulig å huske. Ho hjalp mamma med småsøsken og husstell i tillegg til sitt eget skolearbeid. Ho hadde alltid vært voksen og ansvarlig.
Mamma skjønte snart at det var viktig å klare hverdagen uten sløvende middel. Ho minte seg selv på at ho hadde ansvaret for fire unger. Ettersom mamma alltid har vært kristen, prøvde å ho å trøste seg med at det var en mening med alt som skjedde og at jeg var sendt for å gjøre alt bra igjen. Det var nok ikke lett å se meninga med et så forferdelig dødsfall, men ho klamra seg til at vi mennesker ikke kan se alt som Gud ser, men bare må godta. Etter hvert klarte hele familien å glede seg til den nye som skulle komme som en slags trøst og livet snubla videre. Alle var enige om at det var viktig å snakke om ho som hadde forsvunnet og følte at de klarte å komme, om ikke over så ihvertfall, gjennom det som hadde skjedd på en måte. Det tok mange år før de tok inn over seg hvor dype spor det hadde satt i alle sammen i større og mindre grad.
Jula må ha vært tøff det året, men etterhvert kom våren og i april, rett etter påske, var tida kommet for et nytt medlem. Jeg meldte min ankomst en morgen i april midt i frokosten til mamma. Ho var allerede på sjukehuset, så alt gikk greit. Jeg ble født på samme sted som storesøstra mi døde ganske nøyaktig et halvt år før, bare noen dager før ho skulle blitt 10 år. Jeg tror ikke jeg tenkte så mye på akkurat den detaljen i barndommen, men historien om det som hadde skjedd, fulgte meg tett og var i bevisstheten hele tida.