Guitaren

En tekst av Beate Helle

En gutt sto på butikken i dag, på musikkforretningen i gaten hvor bilene dundrer forbi og bare forhutlede sjeler stikker innom. Plutselig sto han der, rundt 8-9 år, med 100 kroner i hånden. Om han kunne få betale ned på en gitar der i butikken. Han skulle komme hver fredag med 100 kroner, helt til gitaren var nedbetalt og han kunne ta den med seg hjem. Gitaren han siklet over var en enkel kassegitar, med stålstrenger og plekter kilt innimellom strengene, der den hang lavt på veggen. En Giannini-gitar.
Svaret kom kontant. Det kom ikke på tale. Uten smil og gutten gikk.
Selv kom jeg på kunstneren, som hadde vakre malerier på plassen utenfor handlesenteret, en gang i 1977. Jeg var 16 år og siklet rundt et maleri i blått. Det var helt uaktuelt dyrt å kjøpe, så jeg ble hengende rundt i området med bildene, som en honningbie. Etter en stund kom kunstneren på utsiden av boden, stilte seg opp ved siden av meg og kikket på samme bilde som meg, betraktet det sammen med meg. – Så sa han. -Du liker det bildet godt du… – Ja, svarte jeg, og nikket. – Det er for dyrt? – spurte han. – Jeg lo, som jeg alltid gjorde i den tiden, når jeg var glad, og sa at det var ikke til å tenke på, men at jeg syntes det var veldig vakkert. Han betraktet meg en stund, så sa han – Nå går jeg inn i boden og pakker ned bildet til deg – Du skal bare ta det med deg. – Jeg tror du er så oppvakt, at du kommer til å tjene nok penger en gang i fremtiden, til å betale bildet. – Jeg legger navn, adresse og telefonnummer ved bildet, så finner du meg, når du er klar. – Jeg så på han med oppriktig overraskelse. Men, sa jeg – det blir veldig lenge til jeg kan betale så mye. – Ja, sa han. Det blir det. Men du kommer til å få det til, sa han.
Den dagen gikk jeg hjem til hybelen og var blitt kunsteier. Aldri var verden mer lyseblå enn den var akkurat da.
Fremdeles har bildet hedersplass i mine hjemlige omgivelser, bildet er for lengst betalt og kunstneren er død. Men når jeg ser på bildet mitt, så ser jeg den reneste tillit og kjærlighet, gitt meg av en fremmed, moden mann, en kunstnersjel som forsto verdien av tillit.
Jeg lar tankene komme tilbake der i musikkbutikken og går bort til eieren. Du lille mann, sier jeg – du med et knappenålshjerte – måtte du alltid huske på, at i dag lærte du en liten gutt å bygge på mistillit – og det du sender ut, får du tilbake. Jeg har ingen tillit til at du kan hjelpe meg med kjøp av nytt synth-anlegg, så takk for meg.