Han husker meg ikke

En novelle av Andine Løvdal

Jeg sitter i bilen, og sitter i spenning og venter i førtifem minutter. Da treffer vi bestefar igjen. Han er syk, og lider blant annet av den vonde sykdommen Alzheimer.  Det er en sykdom som blant annet gjør at man glemmer, og de som får det kan glemme familie, bekjente og venner. Altså, han kan glemme oss, hans aller kjæreste. Vi går alle rundt og venter på at dagen skal komme, hvis den en dag kommer. Ingen av oss vet når den dagen kommer, men Alzheimer er også slik at den går gradvis, men han blir aldri bedre. Enten vil han dø av det, eller med det. Det er det ingen av oss som vet nå.

Etter førtifem minutter, kommer vi til leiligheten. Jeg tar av meg beltet, og tar på meg de svarte Nike-skoene igjen. Utenfor døren ser jeg at min tante også er her. Et lite rynk kommer på ansiktet mitt, og lukker døra til bilen fort. De neste femti meterne frem til leiligheten kjennes ut som evigheter. Utenfor døra, står tante. Hun smiler, men har et litt annerledes blikk på ansiktet. Jeg gir hun en kjapp klem, og spør om bestefar og bestemor er inne i leiligheten. Hun rister på hodet. Jeg stopper øyeblikkelig opp, med hånden plantet på håndtaket og bena spredd. Stirrer på henne, og alt er som slow-motion. Tante kikker ned i bakken, og blikket hennes forandrer seg. Det er som en stor, mørk sky som er over henne som er klart til å regne. Jeg stirrer på henne, og pappa står bak meg. Han stirrer også på henne, og legger ikke blikket bort fra henne. Ingen av oss sier noe, og jeg tørr ikke spør hvor de er fordi jeg har allerede skjønt at det er noe som har skjedd. Etter cirka fem minutter, som kjennes ut som fem timer, kikker tante på meg. Klemmer rundt hånden min som ligger på håndtaket, og åpner munnen. Et hulk kommer ut, og stemmen hennes er skjelven. –Han husket ikke bestemor på morgenen i dag. Hører jeg tante hulke ut av munnen. Stemmen hennes kollapser, og klarer ikke lenger å prate. Hun lener kroppen mot veggen, og siger nedover til hun treffer den kalde bakken.

Kikker bort på pappa, og han står bare der. Stiv som en stokk, og sier ingenting. Han er som en isblokk som er umulig å flytte. Han er kald i blikket, og over han er det som en sky, som det regner det fra. Kikker bort på min tante igjen. Hun gråter. Jeg har ikke sett dem slik siden dagen vi var på sykehuset, og vi fikk høre at han hadde fått Alzheimer. Da vi hørte både hvordan det kunne gå i beste fall, og i verste fall. Vi har alle fryktet det verste, men håpt på det beste. Det ser ikke ut som dette går vår vei. Jeg bare kan ikke miste bestefar. Ikke nå.

Kikker bort på hovedveien, og ser bestefar og bestemor komme gående mot oss. Bestefar har et annerledes blikk, og bestemor, er av en eller annen grunn rolig. Eller, mer rolig enn jeg hadde forventet. De går der, som et lykkelig ektepar. De stopper når de står foran oss, og bestefar kikker på meg, som om han ikke vet hvem jeg er. Bena mine skjelver, og merker at det ikke vil nytte å prate, fordi stemmen min vil svikte. Vi går inn i huset, tar av oss yttertøyet og setter oss i stua.

Jeg sitter med bena foldet, og armene på låret. Min far sitter i akkurat samme stilling, og jeg ser at han prøver så godt han kan å ikke felle flere tårer. Ikke foran bestefar. Han vet at det vil gjøre vondt, verre. Kikker bort på min tante, og hun sitter med hånden foran ansiktet, mens hun rister forsiktig på hodet. Alle er stille, og sier ingenting. Det er blikkstille. Bestemor begynner å prate for å lette på stemningen. Hun prater om et minne hun har om oss.

«Jeg husker så godt, når dere var små mine kjære barnebarn. Dere hørte alltid på musikk i bilen sammen med deres mor, så når dere kom i bilen vår og vi hørte på radioen sammen med dere. Kunne dere mange av sangene utenat. Selv gamle sanger. Dere sang av full hals, og det gledet både meg og deres bestefar. Det var gode tider, det» hører jeg bestemor fortelle.

Bestefar og bestemor pleier alltid å fortelle slike historier, eller så forteller de historier fra da de var unge. Slik som oss. Hvordan det var da, og hva de pleide å gjøre. Det var ganske annerledes i forhold til hvordan det er nå, og jeg synes alltid det er spennende å høre på. Jeg liker spesielt historiene som bestefar forteller, fordi han har alltid noe nytt å si. Han har alltid mye på hjertet.

Bestefar kikker på meg, men samtidig ser det ikke ut som om han kjenner meg igjen. Han sier ingenting, men kikker bare ut av vinduet. Stirrer på menneskene som går forbi, og barna som skater litt lengre borte. Han kikker på fuglene, og gjentar navnet på hver og en av dem. Bestemor kneler ned foran bestefar, og stirrer på han. Hun har tårer i øynene, og er tom i blikket. Jeg har aldri sett bestemor slik før, fordi hun har alltid vært den sterke. Jeg har aldri sett henne trist, eller med tårer i øyekroken. Aldri.

Hun spør om han vet hvem vi er, og bestefar løfter på begge øyebrynene, mens han rister på hodet mange ganger i forvirring. Et hulk kommer ut av tante sin munn, og det samme med pappa. Jeg er den eneste som holder meg, foreløpig.

Jeg setter meg foran han, og kikker på de lyseblå øynene hans. Smiler, og spør om han husker meg. Han rister nok en gang på hodet i stor forvirring. Jeg er som en bekjent for han, hvis jeg i det hele tatt er det. Han vet ikke hvem jeg er. Jeg sier at jeg er barnebarnet hans, og et smil brer seg over munnen. Det forsvinner fort når han glemmer hva jeg sa, og igjen kikker han på meg med et blikk som om han aldri har sett meg før. En sorg treffer meg, og det er et blikk jeg aldri glemmer. Jeg kikker bort på de andre, og rister på hodet.

«Det føles ut som om bestefar døde i dag.» Sier jeg stille, og med en hulkende stemme.