Han var utro

En novelle av Andine Løvdal

Jeg ble fortalt at han var utro, og klarte ikke å finne ut av hva som var verst. Kniven han holdt i ryggen min og samtidig vred om, eller kniven som uforventet dukket opp i ryggen på min aller beste venn.

Sitter på rommet, og stirrer ned på telefonen. Venter på en melding, og håper det er fra han. Aleksander fortalte at Thomas er utro mot meg, og sendte bilde som bevis. I bildet ser man Thomas og Sarah, min beste venn. Kysse bak skolegården. Der jeg alltid pleier å gå turer, i tre-fire tiden hver dag. Jeg vet at jeg er nødt til å konfrontere Thomas med bildet, men jeg klarer det ikke. Han kommer til å klikke, akkurat som da han klikka for første gang, på festen i påskeferien. Festen der han ga meg ett blått øye.

Vi hadde akkurat ankommet til huset, der festen skulle være. Jeg merket at Thomas allerede hadde slukt et par flasker for mye. Han sjanglet fra side, til side, og hadde spriten på innerlomma. Vi kom oss inn i huset til slutt, og det var egentlig en nokså normal kveld i begynnelsen. Folk koste seg, og hadde det fint. Noen dansa, men det var mye alkohol innblandet, sånn, mer enn vanlig. Jeg drakk ikke, men kjente likevel på presset om drikking. Thomas klarte ikke å kontrollere seg, og jeg mista telling etter åtte flasker. Og han hadde jo også med seg flaska med sprit på innerlomma, den var nå halvtom. Jeg visste at Thomas fort kunne bli aggressiv når han drakk, og jeg hadde blitt fortalt av noen venner tidligere på dagen at han har vært voldelig med den forrige kjæresten sin. Jeg trodde likevel at ikke Thomas ville skade meg, fordi han elsket meg jo. Der tok jeg feil. Jeg trodde han var snill og god, men gikk på en like stor brøler som det jeg gjorde med den forrige kjæresten min.

Kikker inn i speilet på veggen, og ser at blåmerket nesten er borte, det er bare litt hovent og blått rett under høyre øye. Mamma hadde spurt meg dagen etter festen, hvor jeg hadde fått blåmerket fra, og jeg sa bare at jeg falt på sykkelen. Og siden jeg ofte går turer eller sykler, trodde mamma på meg, og med tanke på at jeg også hadde fått et lite kutt på kinnet, så det litt ut som om jeg hadde skjært meg på grus når jeg falt. Mamma spurte ikke mer, og det er jeg glad for. Hun sa bare at jeg måtte være mer forsiktig, og jeg lovet henne det. Etter noen minutter, hører jeg en lyd komme fra telefonen. Det er fra Thomas. Kjenner hjertet banke, som en hammer mot en vegg. Hendene rister av frykt. Han skrev at han beklagde for det som skjedde på festen mandag kveld, og at det aldri vil skje igjen. Samtidig som jeg stirrer ned på meldingen, diskuterer jeg med meg selv oppi hodet. «Skal jeg konfrontere han med bildet, eller vil han bli mer sur? Vil han nekte?» Jeg står der et par minutter, med det ene benet oppå det hvite bordet, og røsker meg gjennom håret. Kikker ned på telefonen igjen, og ser at Thomas fremdeles er inne på chatten. Han venter på at jeg skal skrive at alt er ok, at vi er ok. At det er oss to, at det alltid vil være oss to. Er usikker på om jeg skal konfrontere han med bildet. Han sender enda en melding, og spør om det er vondt. Kikker inn i speilet igjen, og lurer frem et lite smil. Skriver at det ikke er vondt. At vi er ok. Legger til et hjerte, så jeg ikke skal virke usikker eller at jeg er sint på noe vis. Skrur av mobilen igjen. Legger meg ned i senga, og lukker øynene.

Hører alarmen gå av telefonen. Nå er det fredag, og vi begynner på skolen igjen på tirsdag. Jeg kjenner den samme følelsen som jeg kjenner på hver morgen, følelsen av at jeg ikke ville våkne opp, fordi jeg hadde det mye bedre mens jeg sov. Det er vondt, fordi det er som et motsatt mareritt, som når du våkner fra et mareritt og du er lettet, fordi drømmen er over. Jeg våknet opp i et mareritt.

Stirrer ned på meldingen fra Thomas. Han skrev den halv tre i natt, og skrev sikkert tjue, nærmere tjuefem etter hverandre. I meldingene virker han sint, og hadde mest sannsynlig drukket igjen. Jeg vet at han dysleksi, men likevel skrev han ikke slik han normalt pleier å gjøre. Han var sint fordi jeg ikke svarte med en gang, og han sa at han må møte meg. At han sykler bort til meg så fort han våkner. At han vet hva vennene mine har sagt til meg angående den tidligere kjæresten.

Klokka nærmer seg to, og Thomas har fremdeles ikke banket på døren. Det er blikkstille i huset. Mamma er på jobb, og søsteren min er med. Pappa bor på Øvrebø nå, siden de skilte rett før påska begynte. Hendene mine skjelver, og jeg klarer ikke å slappe av. Går ned trappa, og setter meg ned på gulvet. Stirrer på veggen. Det er bilde av meg og søsteren min, det er klassebilde fra i år. Bildet er i svart hvitt, og jeg har på meg den hvite genseren med skjorta under. Den hvite buksa med hull i har jeg også på meg, sammen med det svarte lærbeltet. Det er det eneste det er bilde av. Før var det også brudebilder der, men de er knust og revet i fillebiter. Mamma brente dem. Kaster blikket mitt vekk fra bildene, og stirrer ned i gulvet. Mens jeg venter på en melding eller ringing på døra, begynner jeg å tenke.

«Thomas stjal mitt hjerte, og lenge så jeg for meg en slags hevn. At jeg en dag skulle ta etternavnet hans. Lenger vet jeg ikke. Jeg savner deg. Eller nei, vent. Det ble feil. Jeg savner den du pleide å være.» Sitter jeg og tenker inni meg. Rett etter tankene har flydd ut av hodet mitt, hører jeg den gjenkjennelige bankingen på døren. Tre knallharde bank etter hverandre, først en, så to, deretter tre. Det tredje er alltid det hardeste. Reiser meg opp fra gulvet. Går stille bort til ytterdøra, og stirrer gjennom vinduet. Det er Thomas. Ser på utrykket hans. Han er sint. Låser opp døra, og stirrer på han. Kulden berører den nakne huden, og solen er på vei ned bak fjellene. Øynene mine måtte venne seg til lyset et sekund.

Thomas kikker sint ned på meg, og hele ansiktet sier mer enn en million ord. Han forklarer alt. Han er sur fordi han mener at det er min skyld at han slo meg, og at jeg alltid provoserer han. Jeg åpner munnen og er klar til å fortelle hva jeg mener, men han legger fingeren sin foran munnen. Klemmer rundt ryggen min, og dytter meg inntil han. Kysser meg i pannen. Jeg kjenner hjerterytmen hans, og den er rolig nå. Han holder rundt meg, litt hardt. Bare litt.

Han kommer inn i huset, og kikker rundt seg. Stirrer på meg, og fortsetter å holde rundt meg. Det er så mye jeg vil si, men han lar meg ikke snakke. Han bestemmer jo over meg, hva jeg skal mene, hva jeg skal føle og hva jeg skal tenke. Han vet hva jeg føler om utroskap og voldelige forhold. Men jeg er jo glad i han, og jeg vet at han er glad i meg også.

Etter en stund, kommer mamma inn døra. Hun kikker på oss, og smiler. –Dere er så søte sammen, som skapt for hverandre. Samme øyefarge også, ser jeg. Faller ut av munnen på mamma. Jeg kikker bort, og ser at hun pakker ut varene fra bæreposen. I sidesynet ser jeg at Thomas kikker på det lille blå som er igjen etter slaget. Han stryker forsiktig over det, og gir det et langt og kjærlig kyss. Lener seg inn til øret, og hvisker «unnskyld», mens han klemmer hardt rundt øvre del av låret på meg. Det er første gang jeg har kjent på følelsen av å være redd for noen på min egen alder. Retter ikke blikket bort fra mamma, kikker bare på varene hun tar inn i kjøleskapet. Når hun er ferdig, kommer hun inn i stua, og setter seg ned. Kikker, og smiler bredt. Thomas smiler bredt tilbake, men jeg smiler ikke. Mamma liker Thomas godt, alle liker Thomas godt. Han er et englebarn i alle sine øyne. Kjærligheten har gjort meg blind, og jeg begynner nå, og se hva som egentlig skjuler seg bak den masken. Det skremmer meg. Han skremmer meg.

Jeg går opp trappa, og Thomas følger etter meg. Går inn på rommet, og han fortsetter å følge etter meg. Lukker døra etter seg, og setter seg ned på stolen foran meg. Han sier ingenting, men smiler. Stirrer på han. Stirrer på det perfekte brunfargede håret hans, og de blåfargede øynene som alltid virker så uskyldige. Retter blikket mitt bort fra ansiktet hans, og kikker ned på den mørkeblå hettegenseren, og den svarte dongeri buksa. Han lener seg forsiktig mot meg. Øynene mine er vidåpne, og jeg kikker bare på veggen bak han, mens han treffer sine oppsprukne og tørre lepper på mine. Lener meg vekk fra han. Jeg ser jeg at sinne bygger seg oppover kroppen på han. Åpner munnen, men igjen har han hånden plantet foran munnen min. Rynker en kjapp gang på fjeset, og dytter bort hånden hans, mens jeg kikker litt halvsint på han. –Jeg elsker deg. Sier han, med et blikk festet rett inn i sjelen. Det er første gang han har sagt det. Jeg sier ingenting, og munnen min er lukket, stirrer bare på de små leppene hans. Han venter på at jeg skal si det tilbake, men reiser seg fort opp fra stolen når han innser, at jeg ikke sier det tilbake. Ordene er for sterke, og jeg elsker han mer enn jeg elsker meg selv. Samtidig er det galt å elske han, fordi han er både voldelig, og på toppen av det hele, utro. Han står over meg, og knyttneven er stram, så stram at den begynner å skifte farge. Han kikker sint på meg, og jeg ser på hele han at han er klar for å gi meg en blåveis til. Jeg åpner munnen, og denne gangen spyr jeg ut det jeg har holdt inne for lenge. Jeg tenker ikke før jeg prater. 

«Jeg er redd for lykke, fordi det forsvinner alltid. Jeg er redd for å elske noen, fordi de forsvinner alltid. Jeg legger merke til at det som får meg til å smile i løpet av en dag, alltid forsvinner. Følelsen av å være trist, er min eneste venn. Jeg vet at du er utro mot meg, du har slått meg, og er nå klar til å gjøre det igjen. Bare se på deg selv!» Hulker jeg ut. Thomas sitt ansikt, er noe jeg aldri glemmer. Jeg har aldri sett han så sint, men samtidig trist. Fordi han vet hva jeg tenker om utroskap, og forhold som bærer på vold. Thomas knytter neven enda hardere, og rett før den treffer kinnet, stopper han. Han bretter ut håndflaten igjen, og gnir meg forsiktig over kinnet. –Jeg elsker deg, sier han nok en gang. Han setter seg på kne, og holder meg i hånden. Ber meg om å ikke ta farvel, og tårer renner nedover fjeset. Selv vet jeg at det er det rette å gjøre.

«Thomas, hvis du virkelig elsket meg, hvorfor gjorde du da, det jeg hater mest? Du sviktet meg. Du spør aldri hvordan jeg har det, eller hva som foregår i livet mitt. Foreldrene mine er skilt, min far dro. Han dro for faen! Han tok med seg tingene, la nøkkelen og gullringen på bordet, og dro. Familien er ødelagt og mamma er knust. Alt gikk i dass etter det skjedde. Noe du aldri merka, du har aldri merket hvorfor jeg er deprimert, fordi du bryr deg ikke. Jeg er som en liten dukke som du bare kan leke med. Jeg skal alltid være der for deg, og stille opp for deg. Trøste deg. Glede deg. Men du gjør ingenting for meg. Absolutt ingenting. Jeg drar hjem hver eneste dag. Stirrer inn i speilet. Gråter. Tenker at jeg er tjukk, stygg og at jeg aldri blir god nok, og jeg har alltid trodd at jeg ikke fortjener noe bedre enn deg. Men vet du hva, det gjør jeg. Jeg har alltid ønsket meg bort fra denne jord, og døden har vært på ryggen min siden dagen jeg kom til verden. Jeg er fiasko, Thomas, ser du ikke det?! Hver dag skjer det på nytt, og på nytt. Til dagen jeg velger å gi opp. Så nå, dra. Jeg vil aldri seg deg igjen. Dra, Thomas.»