Huset til moren din

Av Kemma Johanne Hagen

Håndballskoene mine, som jeg brukte fordi jeg hadde arvet de etter mormor, lå i gangen hos moren din og fortalte en stille vitneskildring om en ung kvinne med hastverk.
Fordi alle ting hastet i går kveld og skoene ligger hulter til bulter, ved siden av dine sko som også står hulter til bulter. Det var et par røde converse. På det lille gjesteværelset i huset til moren din lå det to par lyse bukser sammenfiltret i bena. Det er buksene vi hadde på i går kveld. Den røde trøyen din og den lyseblå skjorten min ligger samlet på en stol. Jakkene våre hadde vi tydeligvis tid til å henge opp og der henger de på knaggen så pent ved siden av hverandre, som om de ikke skriker av desperasjon men bare oppfører seg som helt vanlige jakker. Det ligger to telefoner av samme merke ved siden av den vesle enkeltsengen på det lille gjesteværelset hos moren din. To snusbokser ligger også ved siden av hverandre. På badet hjemme hos moren din står det to toalettvesker ved siden av hverandre på badet. Jeg sov ingenting i natt fordi jeg var så lykkelig. En enkeltseng er helt passe størrelse, og vinglassene fra i går står fremdeles i hagen. I stuen hjemme hos moren din på sofaen visste jeg første gang at vi var ment å få et barn sammen. Jeg visste at jeg hørte sammen med deg, og at jeg hørte hjemme i dette huset. Men alt det der var i går, og nå er jeg bare en kvinne i en hvit herregenser som lukter av sommer og vanilje og deg. Du greier ikke skjule at jeg bestandig er et tilbakefall som du noen ganger må gjøre. Jeg vet ikke hvorfor du bestandig kommer tilbake. Dette huset er en scene. Vi suges inn før du dytter meg ut, og etterlater meg helt alene igjen. Du forlater meg, du forlater meg, du forlater meg. Du har tilbragt halvparten av livet ditt med å forlate meg. Men ikke i går, noe huset vitner om. Dette huset er et stilleben, en sarkofag av latteren min mot puten din, og et åsted for min ulykke.