Nesten Sommer

En Novelle av Henrik Emil Olsen

Jeg følger stien, det er snart sommer. Fuglene kvitrer, jeg må bøye meg for knekte trær, jeg får blader i ansiktet, det hadde vært storm i vinter. Det ligger små greiner i det som har lyst til å være sti, jeg knekker noen av dem når jeg går, men jeg prøver å unngå dem, de har hatt det ille nok fra før, tenk å bli dratt vekk fra stammen, fra familien, bare fordi det blåser litt ekstra kraftig. Jeg tråkker i noe vått, ser ned og oppdager at det renner en liten bekk ned mot den større bekken jeg går ved siden av, og jeg har tråkket rett i den. Jeg klarte å unngå de få stedene hvor myren ikke hadde tørket ennå, men en bekk, ganske liten til og med, klarer jeg å tråkke i.

Musikken runger i ørene mine, jeg hadde passet på å lade headsettet før jeg gikk slik at jeg ikke trengte å høre på fuglekvitter mer enn nødvendig. Some times, quiet is violent, synger han, han som oftest har vokalene i twenty one pilots, bandet som egentlig er en duo. Det stemmer ganske bra, for mye stillhet kan være helt forferdelig, det er derfor jeg hører på musikk, for hvis ikke fuglene hadde kvitret hadde det vært helt stille, og jeg hadde måtte tenkt over livet mitt, det helt gjennomsnittlige livet mitt.

Jeg liker egentlig bedre å gå i byer, spesielt de litt store, for selv om jeg ikke har noe musikk så kan jeg fortsatt få pause fra tankene mine fordi det alltid er noe som skjer rundt meg. Det aller beste er å gå i byen sent på kvelden, med musikk på ørene, for da kan jeg se meg rundt på nattelivet og konsentrere meg om musikken og ingenting annet, slik at tankene mine får en pause fra det helt gjennomsnittlige livet mitt, de kan vente til jeg drar hjem, tenker jeg, tenker at jeg får heller drømme om det, jeg husker aldri drømmene mine uansett.

Ved siden av det som begynner å nærme seg en sti ligger det noen gravsteiner, de er i overraskende god stand med tanke på at den nyeste har navnet til en person som døde midt på 1800-tallet. Another one bites the dust begynner å spille, bassintroen på den sangen er helt fantastisk, har alltid vært det, og etter jeg så Bohemian Rhapsody, filmen om Queen, eller egentlig Freddie Mercury, har jeg bare likt den enda bedre, for scenen hvor de viser hvordan det ble skapt var bare helt fantastisk, det er et øyeblikk jeg kommer til å huske resten av livet, det hvor Ben Hardy spiller trommene til sangen, han sitter og nikker rytmen han spiller, med en halvbrent sigarett i munnen, og jeg husker jeg tenkte at ‘ingen i den filmen kommer til å nærme seg å være så kjekk som han er akkurat nå’.

Jeg føler det er litt ironisk egentlig, å høre Freddie Mercury synge Another one bites the dust mens jeg ser på gamle gravsteinener, de som lå under gravsteinene når de var der de skulle har jo tross alt ‘bitt i støvet’ alle sammen, de er kanskje til og med blitt til støv, eller i hvert fall nesten.

Jeg bør nok snu snart, jeg nærmer med slutten av denne liksom-skogen, jeg ser parkeringsplassen til den nedlagte fabrikken foran meg, og området uten natur er ikke stort nok til at det skjer noe, spesielt siden man ikke trenger manuelle bilfabrikker lengre. Parkeringsplasser generelt er ikke de beste tenkeplassene uansett, det er ingen aktivitet bortsett fra når folk kommer og går derfra, og de er ikke spesielt vakre steder, parkeringsplasser, bare asfalt og brukte biler.

Jeg gleder meg virkelig til jeg kommer hjem slik at jeg kan få lagt meg ned, jeg merker at jeg har brukt alt for mye mental energi på denne korte gåturen, det er så mange sanseinntrykk jeg ikke får til vanlig, det er ikke mange veltede trær og grunne bekker i bysentrum.

Every teardrop is a waterfall, jeg er helt enig Chris, eller Mr. Martín som jeg kanskje bør kalle ham, jeg kjenner ham tross alt ikke, har bare hørt stemmen hans og sett en og annen musikkvideo, jeg vet ikke om det er nok til å kunne omtale folk med fornavnet deres, selv om de er kjendiser. Men ja, hver tåre er virkelig en foss, jeg merker det skikkelig godt de få gangene jeg gråter, det er som om alt jeg har hatt lyst til å gråte av men ikke fått øynene våte nok, alt kommer ut av en bitteliten ting, som kanskje ikke er verdt å gråte for, men alt som har bygd seg opp inni meg og bare har lugget og ventet i flere måneder, kanskje til og med et år endelig slipper fri og bare flommer ut, akkurat som en foss.

Jeg slår meg i ansiktet, myggen har begynt å komme. Eller, den har vært her ganske lenge, men jeg har liksom ikke tenkt over det før den ene tenkte at ‘jeg er litt sulten, oi, der er det noen, han har sikkert noe deilig blod jeg kan spise’. Det kan være blodet mitt smaker godt, men myggen burde nok tenkt litt mer før han bestemte seg for ansiktet mitt, burde tenkt på muligheten for å dø. Eller kanskje den tenkte på det, at den hadde lyst til å drepe seg selv, vi vet jo ikke hva dyr og insekter tenker, det kan jo være de sliter med samme tingene vi gjør. Kanskje den nettopp slo opp med kjæresten, eller den er så traumatisert etter den så en venn bli slått at den ikke så noen annen utvei enn å drepe seg selv.

You can get addicted to a certain kind of sadness, synger Gotye, det stemmer sikkert det også. At man blir avhengig av å være trist, og at man vitser om å være trist for at de rundt deg ikke skal bekymre seg, men de skjønner at du faktisk er seriøs og ikke vitser selv om du smiler og ler av det for øynene viser den egentlige sannheten, men du fortsetter å late som, for selv om du skjønner at alle vet at det ikke er vitser må du bare vitse likevel, for kanskje det til slutt blir vitser og ikke seriøse tanker forkledd som vitser om det helt gjennomsnittlige livet ditt som egentlig er mye verre enn det, men du kan jo ikke vise det, du vil jo ikke at vennene dine, at familien din skal bli trist.

Jeg bøyer meg langt ned for å unngå et ekstra stort tre, og når jeg ser ned på bakken innser jeg at jeg står midt i en klump av trekløver. Jeg ser ingen firkløvere, men det kan være det samme, det er så lenge siden jeg har spist trekløver at jeg plukker opp noen og putter dem i munnen. De er ikke like sure som jeg husker, smaker ikke like mye, men bare det å spise dem bringer tilbake minner fra når jeg var mye mindre, når jeg ikke visste hva ordentlig tristhet var, når jeg trodde at det å være trist betydde å ikke få den legen du hadde lyst på, eller når du mistet kosebamsen din.

Jeg blir våt på den andre foten nå, jeg har tråkket i myren nå, ikke en liten bekk, conversene kommer til å bli skitne nå, ikke bare våte. Nå er begge sokkene mine våte og selv om den ene bare er litt våt på sålen er den andre fortsatt våt helt opp til ankelen, og jeg må henge sokkene opp til tørk til og med før jeg får vasket dem, jeg kan ikke bare slenge dem inn i vaskemaskinen når jeg kom hjem slik jeg hadde tenkt.

Når jeg endelig kommer hjem, turen hadde vært lengre enn jeg trodde, merker jeg sulten gnage, det virker som om magen fysisk blir mindre, den skrumper seg inn som et alt for gammelt eple. Jeg har lyst til å spise opp alt jeg har i både kjøleskap og alle andre skap, men jeg tar bare et glass vann, raskt etterfulgt av et glass appelsinjuice, av den typen med litt tykkelse, ikke bare vann med smak, for å forberede magen på at ‘nå kommer det mat’, slik at den ikke blir satt ut av alt som kommer, du må bygge magesekken opp litt og litt, ikke sprenge den. Jeg ser på kjøleskapet og lurer på om jeg skal åpne det, kanskje hente noen skiver brød først, og så spise meg full, men tenker at jeg må se om jeg har noe godt å ha på skivene, og siden det ikke er noe som frister akkurat nå ender jeg opp med et eple. Det er ikke så stort, og det er litt for kaldt, men det er sukker, og litt andre ting også. Jeg tror det er viktig for meg å fylle magen med sukker, jeg merker i hvert fall en forbedring med en gang jeg tar det i munnen, til og med før jeg har svelget biten jeg tok. Det startet egentlig når jeg følte vannet renne ned spiserøret, og ble enda litt bedre med juicen, men nå, som jeg fikk noe med ordentlig tekstur kom jeg til himmelen.

We don’t read and write poetry because it’s cute, we read and write poetry because we are members of the human race. Jeg tror det er fra Dead Poets Society, en film Robin Williams var med i, men jeg hører det fra en hymne dedikert til ham etter han døde, en sang sammensatt av ting han har sagt i filmene sine. Jeg liker spesielt dette, fordi, som han også sier: the human race is filled with passion, poetry, beauty, romance, love, these are what we stay alive for. Det er et så fantastisk sitat, fordi det er så sant, at grunnene til at poesi, og litteratur generelt i det hele tatt eksisterer er fordi vi som mennesker er fylt med lidenskap, romanse, kjærlighet, alle ting som leder til vakker litteratur, og for så vidt sanger også, som egentlig bare er dikt med litt ekstra melodi til. Sanger er for så vidt noe helt spesielt, men det er en grunn til at de beste sangene ofte blir snakket om på grunn av teksten, ikke melodien som bringer teksten frem. Som i Make it Stop, av Rise Against, som handler om noe de har kalt September Children, hvor fem, kanskje seks ungdommer, den yngste av dem tretten år alle tok livet sitt i løpet av september måned i året 2010, fordi de ble mobbet for å være forelsket i noen med samme kjønn og ikke så noen annen utvei enn en pistol, et tau, eller en bro over en hovedvei. Melodien er vakker, og aggressiviteten i den bringer virkelig frem budskapet om at ‘vi må stoppe dette, vi kan ikke la den neste generasjonen ta livene sine’, og når vokalisten sier navnene til alle ungdommene, samtidig som alle instrumentene forsvinner eller minker i volum bare gjør sangen enda sterkere.

Ute er det fortsatt lyst, selv om klokka nærmer seg halv elleve om kvelden, et av de sikreste tegnene på at det snart er sommer. Gresset er blitt grønt igjen, blomstene begynner å dukke opp, det går an å lese ute, uten annet enn en tynn bukse på, ingenting på overkroppen for å få tilbake fargen man mister hver vinter, når man går med tykke svarte hettegensere hver dag. Til og med her i Norge får vi nyte sommeren, sommeren som snart kommer, med blå himmel til klokka ett, en temperatur over tjue grader og ingen skyer som hindrer kroppen i å bli litt mindre hvit.