Noen ganger ser man det gode alt for lenge

18.03.2019

Hun slapp han ikke, hun kunne se det gode i ham selv bak sinnet og raseriet. Hun kunne se det gode i ham selv om han ble rasende når noen så på henne eller når han anklaget henne.
Hennes hjerte sto sterkt som et tårn i hennes bryst og tårene som strømmet som en foss bak hennes bruste speil av hennes øyne, de forsvant som i en ørken som sluker vannet bort ved sin hete.
Hun kunne se det gode selv når han kom rasende inn den dagen, hun visste ikke hvorfor, men når han bøyde seg over henne og slo henne gang på gang i ansikte, hun så det gode.
Bak hans tårer av anger gang på gang. Hun niholdt på den rosen av torner som stakk henne, selv når hun kjente dråpene falt ned på hennes føtter. Det var slik det føltes.
Da slagene traff henne, og hans steg gikk nærmere henne og sinnet i hans øyne raste som ild, det var som en vulkan som brast ut. Men hva utløste det? Han stoppet. Hjertet i henne banket som trommeslag, og i utakt gikk hennes instrument i hennes indre. Strengene føltes slitte og brustne. Hun visste ikke ordene hun skulle tale men hun gikk ut til ham, satt seg hos ham og talte smått uten å vite hvorfor han slo. Sinnet i han lå over ham og tankene hans var som dødelig gift. Hun kjente hver bris av den som for ut som en intens kulde som omfavnet henne.
Hun så det gode i ham selv om hjertet hennes sto som et brustent land,
Et rike som var delt i to.
Hun så på skyene på himmelen og kjente hjertet der det var vannrikt en gang, der bekkene sildret klart og friheten ikke var tynget.
Da raseriene for ut som uvær, hun følte ordene hang seg fast i henne og det var som bommer som stengte for dem. Hva kunne hun si? Hun tok i mot slagene av ord der hun hørte at hun ikke snakket med ham, at hun ikke sa hun elsket ham eller viste det hele tiden og konstant. Anklagelsene florerte, hva kunne hun gjøre? Det hun gjorde var jo det beste hun kunne.
Og hun gjorde det beste hun kunne
Det beste hun kunne gjøre,
Hun så det siste gode.
Hun gikk.

Anne-Lene Niklasson