2018

30.05.2018

Det var ikke lenger en metaforpistol med metaforkuler. Det var ikke på liksom eller lek. Det var et veddemål, og jeg fikk utføre straffen. Ekte lekevåpen med ekte malingskuler. Det kom til å gjøre vondt på ekte. Fysisk vondt. Det leget ingen vonde minner og tanker, det sydde ikke sammen hjertet mitt igjen.. men for en liten stund fikk jeg kjenne adrenalinet pumpe og det var jeg som hadde overtaket og all makten. Du angret nok på at du lærte meg å ladde, sikte og skyte. Du forbannet alle timene med øving, selv hvor gøy vi hadde det sammen. Og det er sikkert – jeg er en god skytter og treffer nesten alltid blink. Kjære, du skal være glad for at jeg har god selvkontroll og ikke egentlig vil deg vondt (bare litt) – skadene kunne vært mye verre enn et bristet ego og noen blåmerker. Selv når jeg står med siktet rettet låret ditt elsker jeg deg mer enn du noen gang elsket meg…  

– Therese Flisnes Opskar